Jeg bare går rundt og koser meg. Gleder meg ufattelig mye til å reise! Tenk at lille meg skal ut i den store verden helt alene...fantastisk. Oog litt trist. Hvordan klarer man å si farvel til venner og familie? Mamma og pappa og Fredrik og Anders? Tenk å ikke gi mammaen din en klem på ett år? Jeg tenker ikke så altfor mye på det akkurat nå, men jeg vet at når avreisen nærmer seg, kommer jeg til å kjenne det på kroppen. En merkelig følelse; både spenning over det jeg skal møte, og nedstemthet over det jeg drar fra. Ting kommer til å forandre seg mens jeg er borte, men jeg får håpe jeg klarer å gli inn i det norske samfunnet igjen uten altfor store problemer! Krysse fingrene nå, folkens!
Jeg har mailet enda mer med vertsfamilien min! De er så interesserte og spente, og jeg koser meg glugg i hjel når jeg leser og svarer på mailene de sender meg. Jo mer jeg blir kjent med dem, jo mer føler jeg at STS står for det de sier; at vertsfamiliene velges for å passe eleven, og omvendt. I går skrev jeg en drøyt lang mail til vertsfamilien...1 181 ord... jeg sjokkerer meg selv! Jeg skrev om speider'n, spesielle steder i Norge, og mine yndlingsting. Mine soon-to-be-tvillingbrødre ville vite mer om meg, er ikke det kult! :D Da jeg satt der og skrev mailen var jeg en smule bekymret:
Tenk om jeg har skrevet alt for mye!
Etter en god dose tenking kom jeg frem til at å skrive mye..
...sikkert er BRA!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar