onsdag 2. mai 2012

Grand, Grand Adventure

Nå er jeg hjemme igjen! (...siden søndag) Herre, det finnes nesten ikke ord for å beskrive uka som har vært...jeg har hatt det helt fantastisk. Tenkte dere ville sette pris på en liten dag-for-dag gjennomgang, så det skal jeg gi dere. Det tok tid, så dere bør verdsette hvert ord.
Dette er dessverre bare en brøkdel av alle bildene jeg tok, men det er tar evigheter å laste dem opp, så det får stå til. Jeg har et album på facebook som de heldige bekjente kan sjekke ut. Enjoy.


Dag 1
Jeg møtte gjengen jeg skulle reise sammen med. Elleve personer er maksimum antall personer som kan hike i Grand Canyon i samme gruppe, så vi var elleve akkurat. Fem jenter og seks gutter. Ellen, Ren, Laura, Becca og meg, og Zach, Nolan, Matt, Trevor, Ben og Ken. En super gjeng! Først kjørte vi de to timene i bil til Indianapolis før vi fløy fra Indianapolis til Phoenix, Arizona. Fikk se the Rockies fra flyet! Det er en 3-ish timer lang flytur, og så er det en tre timers tidsforskjell.
Åh, Phoenix var varmt - herlig egentlig. Vi fant leiebilene våre....or leie varebil. Alle de gigantiske baggene våre med alt utstyret ble stappet inn i de to bilene. Neste målet var Flagstaff der vi skulle tilbringe en natt på motell. På veien dit ble vi "pulled over", haha. Nå kan jeg dø lykkelig! Blinkende lys som signaliserer at du må kjøre til siden, en politikonstabel med steinansikt og lommelykt marsjerer opp til bilen og vinduet rulles ned. Vi hadde tydeligvis kjørt litt fort, og på et tidspunkt virket det som om dette kom til å bli veldig, veldig dyrt, men så slapp Ken unna med en warning. Jeg syntes det var en fabulous opplevelse. Mehehee.
Vi ankom Flagstaff til slutt. Sjekket inn på motellet, et av de mindre tvilsomme motellene i gata. Ken ledet oss til NiMarco's, et pizzasted, og det smakte himmelsk. Beste pizzaen jeg har hatt i USA. Tror det var en kombinasjon av at pizzabunnen og osten begge var tynnere enn en tomme hver og at toppingsene faktisk var gode. Siste natt i en seng.

Dag 2
Vi sto tidlig opp og sjekket ut av motellet. Frokost spiste vi på Biff's Bagels, og gutta, det var den andre "beste-jeg-har-hatt"-opplevelsen min på under 24 timer. Blåbærbagel med cream cheese. Biff knows his Bagels. Drakk to kopper med kaffe også. Sukk....the last sip.
Vi kjørte til Grand Canyon. To timer i bil. Nolan supplerte musikk med Ipoden sin. God musikksmak den karen der.

Da vi kom til Grand Canyon pakket vi sekkene våre, reorganiserte utstyr og gjorde oss klare. Jeg tror sekken min veide rundt 25 kilo.
Deretter gikk vi det siste stykket til "The Rim" (kanten av the Canyon), og så.........åpnet landsakpet seg opp. Og foran føttene mine lå den. The Grand Canyon. Det er en passende tittel, hvis dere lurte. 446 km lang, 29 km bred, 1.6 km dyp. Jeg prøver å ta inn det hele, stirrer ned mot bunnen (som jeg ikke kan se) og jeg klarer ikke helt å innse at ned dit skal jeg. Vi tar bilder og eventyret er i gang for real.


Ned, ned, ned. 4.7 miles. Ned gjennom lag på lag av ulike steintyper. Utsikten er surreal. Trail'en vi gikk på er en av de mer turistvennlige stiene, så den var bred og jevn. Likevel, det var mye ned, og føttene mine var slitne da vi ankom Indian Garden, vår første campsite. Alle campområdene i the Canyon er små grønne oaser. Moro! Det bor drøssevis med ekorn der nede, og firfisler, klapperslanger og deer.

Jeg spiste den første av mange Clif bars, en energibar. Det er mye varmere nede i Canyon'en enn på toppen. Shorts og topp. Drikke masse vann. All mat må pakkes i metallbokser for å bli beskyttet mot ekorn. De spiser alt. De tar seg inni sekken din for å spise det du har. Denne kvelden gikk vi på en 3-mile tur ut til Plateau Point hvor vi så solnedgangen. Helt nydelig.


Dag 3
Opp klokka 6. På menyen sto granola med freezedried jordbær og blåbær og melk. Og kaffe. Så klart. Vi pakker ned leiren og går. Mer ned, ned og ned. Denne trail'en var ikke like bratt som gårsdagens.

Til slutt kom vi ned til the Colorado River. Av med sekker og ut i elva! Pisskaldt vann, men verdt det. Alle begynte å føle seg skitne....svette og støv overalt. Strømmene i the Colorado er sterke, men vi badet bare i vannkanten. Fikk vasket håret og greier! Fancy.
Etter snaue to miles til nådde vi Bright Angel Campground og Phantom Ranch. Der hadde de ordentlige doer! SHOCKED.
Det var bare to gruppe-campsites....og vi kom 20 minutter etter en annen gruppe, så vi endte opp med den crappy campsite'n, den uten skygge. Stek (høhø). Den andre gruppa nøt å bo i stein"hytta" på den andre plassen. Slitne satte vi oss under det ene treet som var der, som tilbød skygge til en viss grad, men da fikk vi besøk av en ranger (parkvakt). Han beskyldte oss for å drepe alle plantene under treet fordi vi tråkket på dem. Vi ser ned på bakken og ser dødt løv. Oh Lord. Tankeløst av oss. Vi flyttet oss raskt...for rangermannen nektet å gå før vi flyttet oss. Og så holdt han en aldri så liten 20-minutters tale om alt som foregikk i området. Han hadde plantet tre av trærne i området helt selv. Han slo meg som en av de menneskene som trekker seg tilbake fra omverdnen og bare lever i sin egen boble. Alt som betydde noe var Phantom Ranch og muldyr. Respekt! Resten av dagen gikk med til soving, lesing, kortspill, mer soving, spise energibarer, middag og sengs klokka 8. Da er det helt mørkt og stjernene titter frem.

Dag 4
Opp klokka 4. Hjelpesmegtroddejegskulledø. Neida. Joda. Vi spiste granola med bær og melk igjen. Veldig energigivende frokostblanding for dere som lurte. Alt ble pakket ned, again, og så dro vi. Klokka var rundt 5.30 da vi forlot leirstedet. Første del av stien var masse oppover. Det er overraskende forfriskende å starte dagen med å bære en skittung sekk opp en bratt fjellside før soloppgang! Vi nådde punktet som ranger'en hadde snakket om litt etter at sola hadde kommet frem. Grand Canyon er absolutt på sitt peneste ved soloppgang og solnedgang. Alle rødnyansene i steiner og sand praktisk talt gløder! Her er utsikten fra turstien vi gikk på.

Dagens tur var nok den verste.....9.5 miles i stekende sol - fantes ikke skygge. At all. Og stien var ikke den typiske turistvennlige stien, så... Siste halvdel var grusom. Jeg tror aldri jeg har vært så nære døden. Mentalt. Og litt fysisk. Jeg begynte å få frysninger - tegn på dehydrering - og bena mine lystret ikke helt. Sola var glovarm, ingen skygge. Jeg var nære ved å briste ut i gråt gjentatte ganger. Heldigvis var jeg nummer to, og jeg klarte på mystisk vis å drasse meg selv ned til målet, Clear Creek Campground, enda en grønn oase i Canyon'en. The mind is stronger than the body. Viljesterke Merete. Da jeg så rennende vann, løp jeg (....egentlig gikk jeg av mangel på krefter, men løpe høres bedre ut) dit, rev av meg sekken og trasket ut i vannet. Der satte jeg meg ned. Ah. Ble sittende et kvarter.
Campsite'n her var favoritten min! Den er ikke for vanlige turister, den er altfor langt unna the Rim. Så det var nærmest folketomt, bare diverse eldre par som kom og gikk over de tre dagene vi tilbragte der. Det var en finfin elv som vi kunne bade i! Den hadde noen halvdype kulper. Supert. Vi måtte filtrere vannet før vi kunne drikke det, og gå på do i buskene, men det var relativt smertefritt.

Gutta satte seg opp på et lite berg som vi døpte Man Mountain. Manndigere blir det ikke.


Dag 5
Sleep in! = Ikke våkne før sola sto opp = kl. 6. Det ble havregrøt og kaffe i dag. Mmmmm. Kaffein. Jeg mistenker en slight avhengighet. Akter selvfølgelig ikke å gjøre noe med det. Jeg har lest at to kopper kaffe er bra for hjertet.
Rundt 8-ish pakket vi dagstursekkene våre. Jeg hadde en stor rumpetasketing, og jeg pakket kamera, vann og cap. Takket være elva slapp vi å pakke mer enn én liter vann - vi kunne fylle opp langs stien. Turen i dag var bare en tur nedover langs elva. Sjekke ut området, se litt steiner og planter. Det er jo tross alt flere geologer blant oss, og for en geolog er det ufattelig mye å beundre og observere i the Grand Canyon. Yep...

Tror vi gikk rundt 2 miles nedover før vi stoppet og klatret litt i fjellveggen der og spiste Clif barene våre. Oh, the energy. Deretter gikk vi tilbake igjen. Det var en fin sti til tross for at den var smal og full av kaktus og century plants. Century plants er aloe vera-planter, men bladene er helt harde, og jeg skrapte meg til blods gjentatte ganger. Krigssår. Håper jeg får arr. "Yeah, I was in the Grand Canyon.....got stabbed."


Da vi nådde campen, badet alle sammen i "The Pool", den største kulpen i elva like ved campsite'n. Den var kanskje én meter dyp, og vannet føltes herlig etter timer i varmen.


Vi spiste Mac n Cheese til middag! Til stor begeistring blant mitt reisefølge.
Dette er amerikaneren Trevor. Ikke søren om den ekstra Mac n Cheese'n skulle kastes. Spis den ut av gryta i steden. Never let Mac n Cheese go to waste. Ever.

Jentene besteg Man Mountain og omdøpte det til Lady Mountain. Massiv forbedring.


Dag 6
Sleep in. AGAIN. Nok en rolig morgen med havregrøt med bær og kaffe på siden. I dag var planen nok en dagstur, og vi fulgte elva igjen. Vi gikk oppover denne gangen. Det er helt fantastisk å vandre mellom bratte fjellvegger på begge sider. Og den lille elva er full av frosker. Firfisler er overalt. Og det er varmt! I dag var det faktisk overskyet, til en forandring, så det hjalp litt på heten. Omtrent som norsk sommer på sitt varmeste.... Jeg tror vi gikk rundt 3 miles totalt, ikke så langt. Vi kom tilbake til campen og tok en lur, leste litt, og bare slappet av. Avsluttet dagen med en liten tur opp på et berg på andre siden av elva. Ganske god utsikt derfra! Så kom stjernene frem, and it was bliss.


Dag 7
Opp klokka 4. Standard turgåingståopptid. Vi dro fra Clear Creek kl. 5.10. Zach, Ben, Ren og jeg startet litt tidligere enn de andre. Målet var å komme til Phantom Ranch og Bright Angel Campground tidlig for å kapre den gode gruppecampsite'n! Ikke søren om vi ville ha den uten skygge. Ren klarte ikke å holde følge opp, og det er forståelig. Grunnen var bare grus og sand og oppover. Litt etter mistet Ben solbrillene sine et stykke ned skråningen så han stoppet også. Zach og jeg fortsatte, og vi holdt teten hele veien. Vi tok igjen et eldre par som hadde startet over en time før oss. Winnnnning. Mehehhe. Vi gikk fort, pratet hele veien. Å gå trail'en tilbake var overraskende smertefritt! Det tok så utrolig mye mindre tid, og vi slapp unna solsteiken. Det begynte å skye over littegrann, og da vi nådde Phantom Ranch begynte det å regne. Vår harde arbeid og innsats ble vel belønnet! Vi kapret den gode campplassen med tak og greier. Innen en time hadde alle kommet ned. Stakkarene i baktroppen hadde møtt regnet på toppen, og det hadde vært en kjølig og våt opplevelse.
Resten av dagen var ganske kald sammenlignet med de tidligere dagene. Jeg måtte grave frem turbuksen min og fleecejakka. Bergans Of Norway fleecejakke. Må jo reklamere litt. Jeg gikk litt rundt i området, ned til The Colorado River en tur, leste bok, sov i noen timer. Du vet, the usual. Vi hadde Greek Lentil Soup på menyen, og det var nok den beste middagen vi hadde. Veldig godt! Etter middag lærte jeg Becca og Ren noen norske ord og fraser. De var superbe elever. Vokabularet deres består av: Hei, ja, nei, fot, tå, hånd, nese, munn, finger, arm, negl, hår, stein, fjell, sol, tre, mobil, bil, gress, sovepose, sekk, pute, jakke, shorts, vann, vannflaske, flip flap og (Becca's absolutte favoritt) SLIPPERS. Jeg lærte dem også "Du er pen/kjekk", "Jeg elsker deg", "Du er chill", "Hva skjer?", å telle (til 20 med litt hjelp) og diverse banneord (bare fordi det er det første man skal lære når man lærer et nytt språk). Sov godt den natten. Det var kjølig nok til at jeg faktisk kunne krølle meg sammen inni soveposen. For a change.

Dag 8
Jeg trodde vi sto opp klokka 4 i dag også, men jeg tok feil. Det var ikke før vi skulle forlate campground'en at jeg innså at vi hadde stått opp klokka 3. I dag var det ekstra viktig "to beat the heat". Hele trail'en, the South Kaibab Trail, var oppover. 5000 feet opp over 7.3 miles!
Vi begynte å gå kl. 4.10. Bekmørkt. Vi måtte gå med hodelykter i en drøy time før det ble lyst nok til å ta dem av. Nok en gang holdt jeg teten. Ben og jeg gikk sammen 3/4 av turen.

Da sola sto opp, var det helt nydelig. Varmrøde klipper, og for hver meter kom vi høyere og høyere opp. Utsikt til tusen! Etter 3/4 holdt ikke Ben følge lenger, men jeg fortsatte å gå. Det hadde begynt å blåse, og jeg var iskald. Det hadde visstnok vært noen kjølige dager oppe på The Rim, og nå vandret vi ut av canyon'ens beskyttende fjellvegger og opp til topps. Det var kanskje mellom 5 og 10 varmegrader der, og iført shorts og en topp, dryppende våt, var ikke det optimale temperaturer. Jaujau.

Matt tok meg igjen kort etter at jeg mistet Ben, og vi gikk sammen den siste mile'n. For hver switch-back stoppet vi. Bena mine var utslitte, og en 20 kilos sekk hjalp ikke. Jeg måtte ta på fleecejakke for å holde varmen, og jeg tok ut gåstavene i tillegg. De hjalp en del. Slapp å løfte all vekt med bare beina. Vi møtte mange mennesker på vei nedover stien, og alle heiet på oss og sa "you're aaaalmost there!", "wow, that backpack looks HEAVY!"........it is, dude. It is. Mot slutten spurte vi alle hvor langt de trodde det var, og alle sa "About a mile". Så frustrerende. Det var "about a mile" for sikkert 30 minutter. Mennesker og sans for distanse... Til slutt så vi toppen. Trevor hadde nådd oss igjen også, og når en fyr sa: "The top is right there" og pekte fem meter opp, småløp Matt og Trevor opp den siste biten. Beina mine nektet å lystre en slik kommando, så jeg slo meg til rette med å gå de siste 3-4 switchback'ene uten pause og i raskt gåtempo. Så......var jeg der. På toppen. The world was at my feet and I was invincible!

Jeg hylte av lettelse, og alle menneskene som sto der applauderte! Jeg rev av sekken og så ut over canyon'en. Ah. The view. Jeg tror det var et av de stolteste øyeblikkene i mitt nesten-18-årige liv. Aldri før har jeg følt meg så sterk. Det var fantastisk. Matt, Trevor og jeg tok bilder. Etter hvert kom resten av gjengen en etter en. Becca var først, så kom Nolan og resten fulgte på.

Vi gjorde deeeet! Etter en stund med ro og glede, tok vi på oss sekkene igjen (argh, the pain) og ruslet til der en shuttle bus plukket oss opp. Vi kom til bilene våre, kjørte til et sted med dusjer, og det var kanskje den beste 12 minutter lange dusjen jeg har hatt. Rene og pene ryddet vi ut av sekkene og kjørte til The Plaza der vi kjøpte mat og souvenirer. T-skjorte for alle penga. Og godteri. Sukkersuget. Etter lunsj kjørte vi til Flagstaff. Jeg ringte mamma som hørtes overlykkelig ut for å vite at jeg var i live og vel. Oh, mamma. De neste timene gikk vi rundt i butikker i Flagstaff. Jeg kjøpte et skjørt, belte og ørepropper. Og kaffe! Endeeelig. En herlig cappuchino. Jeg forelsket meg i Flagstaff. Det er ganske mye en college town, hvilket betyr at ting ikke er altfor dyrt og det er mange unge mennesker der, som følge av colleget som er der. Det var mange små butikker der og spisesteder og greier! Ikke bare kjedebutikker som så mange andre steder her. Jeg håper virkelig jeg kan dra tilbake dit. Vi sjekket inn på Travelodge-motellet og gikk til Beaver Street Brewery der vi spiste middag. En fabulous kyllingsalat. Jeg sovnet raskt den kvelden. Ren og jeg delte et rom igjen, så vi hadde hver vår store seng med fire puter. Aah, sov så godt.

Dag 9
Vi sto opp kl. 7 og forlot motellet 7.30. Frokost fant sted på Biff's Bagels igjen. Gud, hvor gode de bagelsene er. Vi kjørte til Phoenix etter det, leverte bilene og dro til flyplassen. Det var tre timer til flyet vårt skulle dra, så vi spiste lunsj og vandret rundt før vi boardet.

Flyet mellomlandet i Denver, Colorado, så vips fikk jeg enda en stat å putte på listen over stater-jeg-har-besøkt. Det tells. Lover. Vi landet i Indianapolis rundt 22 og kjørte hjem til Hanover. Jeg la meg rundt 2. Supertrøtt. Jeg hadde savnet senga mi, og det var deilig å krype inn under teppene og sovne til lyden av torden og regn ute.

Thank you so much, everyone, for making this one of the absolute greatest weeks of my life. Bonding over blood, sweat and tears. And camping food. It was an adventure. I am also so grateful for getting to know you all - we were the best group ever!

Så alt i alt gikk vi 46.2 miles, en distanse tilsvarende omtrent 75 km. Vi gikk 1.6 km ned, mer opp og ned i løpet av uka, og 1.6 km opp siste dagen. Det var et eventyr uten like. Hvis du noensinne får anledning til å gå tur i Grand Canyon - gjør det. Jeg kommer nok aldri til å få muligheten til 1 ukes tur der igjen, men dette var et minne for livet.
Til slutt vil jeg nevne at Alexander Dale Oens død var ufattelig trist, og at det var sykt å innse at jeg passerte hotellet han bodde på i Flagstaff gjentatte ganger mens han var der. Hvil i fred, fantastiske nordmann.

UPDATES:
- Om stusselige fem uker ser jeg mamma, pappa og Bolla. Gleder meg!
- Når det er sagt: Jeg gruer meg til å dra hjem.... Det er mange blandede følelser nå den siste tiden, og jeg frykter at jeg kommer til å bryte sammen snart. Haha, hjelp.
- Jeg holdt en fremføring over global oppvarming på skolen i dag. Jeg følte meg så europeisk og fantastisk. Mange amerikanere tror ikke det minste på global oppvarming...det er et av temaene det er stor uenighet over her.
- Jeg lager en liste over alt man kan gjøre i Hanover-området, så om noen vurderer stedet som reisemål - ta kontakt. .........joke. Neida, det er flere ting å finne på. Selv om sannheten er at det kanskje ikke egner seg som feriested. Ikke helt NY-standard.
- Denne uka skal jeg pakke masse av tingene mine i en gigaktisk eske og sende den hjem til Norge.
- Song of right now:

5 kommentarer:

  1. høres ut som en absolutt fantastisk tur du har vært med på! girl, u got muscles!

    SvarSlett
  2. Nøt hvert ord! :D
    Alt høres så fantastisk ut!

    SvarSlett
  3. For en fantastisk tur du har hatt, og jeg er imponert over sisteetappen :-)Du høres målbevisst ut, som vanlig.
    Under 5 uker igjen. Og jeg gleder meg!

    SvarSlett
  4. Jeg elsker de lange innleggene dine! De korte også for så vidt, men jo lenger jo bedre. Og det virket som en helt fantastisk tur :)

    SvarSlett
  5. Utrolig morsomt å lese. At du har håndtert en sekk på 20kg og over det er imponerende. Gleder meg til å se flere bilder. Kos deg de siste ukene, snart er vi der.

    SvarSlett