Meet Fluttershy

Jeg har hatt en sjuk bakeperiode i det siste. Det har tatt helt av. Jeg må skjerpe meg....ellers må de stakkars foreldrene mine benytte alle inntekter på kilovis av mel, sukker, egg og hva enn som eksisterer av nødvendeligheter når det kommer til baking. Når det er sagt - jeg er glad i baking. Ingenting er som skikkelig hjemmelaget mat. Særlig kaker. Takler ikke kjøpekaker. Drep meg.
Jeg har bakt eplekake, eplepai, eple- og bjørnebærpai, brownies, rabarbrapai, brød, snurringser, fristelser, gulrotkakemuffins............ Jeez, nå som jeg ramser dem opp innser jeg akkurat hvor ille dette er.

I dag (og i går..) jobbet jeg på det mest tidkrevende verket hittil; en bursdagskake til Benjamin som fylte 18 voksne år. Jeg må bare legge meg flat og si at jeg ble litt i overkant revet med. MEN. Resultatet ble bra, over all forventning faktisk, og Benjamin ble fornøyd. Det skulle riktignok bare mangle, though.....når jeg har brukt 7-8 timer på å kreasjonen. Jeg var klar til å skade eventuelle bøller og andre med ønske om å volde my baby skade. Time and effort and love. And more time. Det er det jeg har ofret. Om det hadde vært bortkastet, hadde jeg lagt meg ned i fosterstilling og grått øynene mine ut.

Her er den. En to-"etasjes" brownie med sjokoladeglasur, gulrotkakekrem, marengs, og med en Fluttershy som pryder sentrum. Ifølge to av mine gode venner er Fluttershy den beste MyLittlePony'en, så det måtte bli den. MyLittlePony er en obsession blant flere av vennene mine (...jeg har bare akseptert dette faktum og valgt å ikke stille spørsmål), og MLP var uansett et passende tema for en 18-årsdagkake. Så da ble det det.

Bursdagsbarnet. Eller....bursdagsvoksenen.

Så kom Isbilen. Som på kommando. Festen ble tatt til nye høyder! Benjamin fikk møte Isbilmannen. Starstruck. Words are not enough. Han fikk tilogmed kjøpe is av ham.

Syv og tredve mil nordover, litt øst og oppover..

Nå er én uke med familieferie gjennomført. Det er deilig å få litt skikkelig kvalitetstid med familien.

Vi tilbragte tre dager ved Femunden i en knøttliten, langt fra velutstyrt campinghytte. Mamma hadde en syk trang til å padle kano, noe hun aldri har gjort før i sitt 50 år lange liv, og vi bestemte at tiden var inne. Vi fikk leid kanoer og lagt ut på en flere kilometer lang padletur oppover Femunden. Vannet var blikkstille, og himmel gjenspeilet seg i sjøen. Jesssssssus, det var vakkert.
Vi dro også på sykkelturer. Ja, vi er dødsspreke.

Etter Femunden reiste vi videre inn til Grimsdalen. Dovre Nasjonalpark er flott. Vi hadde leid en liten seter, og da prater vi null elektrisitet, null dekning, null innlagt vann, og null skikkelig do. Likevel...det hele har en svær nedstressende effekt, og å høre knitring fra peisen og se sauer, kuer og hester beite like utenfor vinduet er en behagelig forskjell fra hverdagen og tilværelsen som dominerer de resterende 51 ukene av året.

Sammenlagt gikk pappa og jeg 55 kilometer på diverse turer over de fem-seks dagene vi var i Grimsdalen. Vi gikk opp på flere topper i området: Streitkampen, Kattuglehøi og Gravhøe. Det er noe eget ved å gå tur over tregrensen. Alt er så åpent, og jeg liker det langt bedre enn å gå tur i en deprimerende, mørk skog. Dessuten kan en være så heldig å se reinsdyr. Og jeg liker alltid å tenke at julenissen sikkert liker Norge litt bedre enn mange andre land siden han lar dem bo hos oss utenfor julesesongen. Team Santa.

På den tredje dag våknet jeg til snø. S n ø. Lord. Norge. Hva skjer. I ren befippelse løp jeg ut for å konfirmere det jeg så fra vinduet, og sannelig - sannelig snødde det. I juli. Oh, Norway.

Det var noen deilige dager. Mat, tur, lesing og fjell.

Today I met a trønder.

Det var et stort øyeblikk. Jeg lærte litt om karsk og barter. Trønderen in question er min kjære Beates kjæreste, Lars. (He's a keeper, Beate.) Jeg lagde eplepai og jordbær til dem, og de ga meg en flaske vin og en pose med Daim. Fair deal.

Jeg spiste annen god mat i dag også! Pappa kjøpte take away sushi på Bambus i Sandvika. Om du liker god mat (ALL OF YOU.) - spis middag på Bambus en gang. Det er etter min mening den beste restauranten i Sandvika. Så, løp.

Så skal jeg blogge litt om malingskraping. Eller ikke. Ok, litt. Jeg har vondt i hendene. Om foreldrene deres foreslår at dere skraper av all maling på gamle dører - IKKE gå i fella. Bare om betalingen er god vil det være verdt det. Og ikke hør på P4 når dere jobber....for de spiller samme sangene om og om igjen. Og "variert musikk" er en løgn. ARGH, kjenner sinnet koke bare ved å tenke tilbake på de fire timene med P4 jeg såvidt overlevde.

Jeg føler meg så mektig når jeg blogger. Hele verden har potensialet til å lese mine ord. Oh, the pressure. Det er ikke så lett å finne balansen mellom store tanker og ubetydelige detaljer fra livet mitt. Jeg har nok en forkjærlighet for de ubetydelige detaljene. Og strengt tatt er de ikke ubetydelige heller. Så det får bli hva det blir! Lover å løse verdens fattigdomsproblem siden. Men først. Ferie.

Enkelt Og Greit.

Det er trafikalt-grunnkurs-mannens tre favorittord i hele verden. Jeg gikk ut av telling på hvor mange ganger han avslutter setninger og temaer med den vesle frasen. "Og slik er det. Enkelt og greit."
I dag var kurskveld nummer to, og i morgen har jeg den siste. THEN, my friends.....then... blir det tid for å sette meg bak rattet og vise universet at jeg var skapt til å kjøre bil. Dessverre er kurset nærmest uutholdelig kjedelig, og det krever alt jeg har av viljestyrke for å ikke gjespe, sovne eller dø. Drømmen om sertifikatet keeps me going. Og Bolla da. Det er fint å ha lillebror der.

Jeg nyter ferien ellers. Mamma og pappa har vært generøse nok til å gi meg sommerjobb, og jeg tilbringer utallige timer med å skrape maling av dører så de kan males på nytt. Det hele er en særdeles innviklet prosess som krever høy intelligens og ubegrenset muskelkraft. Med andre ord er jeg perfekt for jobben. Hittil har lillebror og jeg skrapet to dører rene for maling. Gud, vi er for flinke.
Det er snart på tide å skaffe meg en "ordentlig" jobb også. En med fancy arbeidskontrakt og slikt. Snart. Till then.

Tenkte å poste noen bilder jeg tok for litt siden. Espressohhh.

OG jeg kjører et nytt design nå. Følte for å oppdatere bloggen litt nå som jeg går inn i en ny fase i livet igjen. Dette er ikke lenger en ren utvekslingsblogg, og jeg ønsket ikke at utformingen skulle bære preg av utveksling anymore. Så. Neste punkt på listen er å endre bloggadresse, men DET orker jeg ikke tenke på helt ennå. Ush.

Mmm Mmm Mmm Mmm

50 shades of grey. Det er absolutt tittelen på en populær, bestsellende erotisk roman, men jeg vil påstå det også er en passende beskrivelse på norsk sommer. Her sitter jeg med et fint utvalg av shortser og sommerkjoler jeg gikk til anskaffelse av i USA, og jeg har ingen bruk for dem whatsoever. Jeg begynner å tro at dette er en straff fra oven for at jeg allerede har hatt "sommer" siden februar. So unfair. DEAR GOD FORGIVE ME.

Nuvel. Jeg har bestemt meg for å ikke la regn og gråvær hindre meg i å leve livet denne sommeren. Det blir grillinger og hygge uansett. Fredag var jeg på grilling hos Maud. Tok masse bilder. Jeg må bare sitere min amerikanske venninne Alex fra da hun så bildene: "I'm jealous of how classy you Norwegians are." Norsk grilling er ikke helt som amerikansk BBQ. Misforstå meg rett; BBQs er supre, men nordmenn vet også hvordan man griller. Og vi kan det med tilbehør.

Guro kom til grillingen! Hun kom hjem den morgenen, men søvnmangel stoppet henne ikke fra å komme til Maud. Aww, Guro. I missed you. Jeg er så glad for at du var i USA også, og ikke minst at vi fikk vært sammen over nyttår! :D

I går hadde jeg noen venner over til middag. Det er lenge siden jeg kokkelerte, men jeg må fader meg si at jeg fortsatt vet hva jeg driver med. Ikke for å skryte..........MEN DET VAR SÅ VELLYKKET. Høh.
Det tok seks timer å perfeksjonere det hele, men det var verdt det.

An End Is A New Beginning

Eventyret mitt er "over". Mitt amerikanske liv er langt i fra ved en ende - jeg har blitt merket av dette året. Jeg snakker engelsk flytende, jeg har fått et bedre inntrykk av det amerikanske samfunnet, og jeg kjenner meg selv bedre enn før. Win, win, win.

Å reise fra USA var trist. Jeg vet ikke når jeg får se den herlige vertsfamilien og vennene mine igjen, og den tanken er jo alltid litt frustrerende. Jeg felte en god slump tårer da jeg dro. Det var først etter at jeg hadde sagt hade, da jeg hadde vinket farvel, at jeg plutselig innså at dette var good byes. Jeg fattet ikke at jeg skulle reise før jeg var på vei. Et sekund følte jeg meg ok, og det neste brast jeg sammen i gråt. Hater å si hade. ......så jeg sier 'So Long' i stedet, mehehehe. Jeg skal tilbake til USA. Møte alle. Sånn er det bare. Har man venner i andre verdenshjørner, så drar man på besøk.

Det var godt at mamma, pappa og Anders var der med meg den siste uka. De fikk møte alle menneskene mine og se stedet. Eterpå nøt vi tre dager i Chicago før vi vendte snuten hjemover. På flyplassen ble vi møtt av tante Sissel, hennes to yngste og min vakre mormor. Herlig! Da vi kom hjem, slapp pappa meg av hos farmor, og så fikk jeg jammen sett henne også. Og deretter fulgte enda en tante, to kusiner, og til slutt mine herlige venninner Sigrid og Beate. Det ble en lang dag, men jeg var lys våken. Klarte ikke å sovne før kl. 3. ......eller stå opp før kl. 11-12. Stakkars mamma kom med kaffe på sengen min, og jeg jagde henne ut av rommet mitt, gretten og lite gjestfri. Verdens verste datter.....sukk. Unnskyld mamma. <3

De neste dagene ryddet jeg hele dagen. Rommet mitt var stappfullt av ting. Jeg er normalt sett en særdeles ryddig person som verdsetter god oversikt, så dette var atypisk Merete. Hater rot.
Jeg tømte skapet mitt for gamle klær jeg ikke vil ha lenger (...det var mange, mange plagg..), ryddet i hyller og skuffer, ryddet ut av ekser jeg hadde sendt hjem, tok ned ting fra vegger, og gikk igjennom haugene av ting jeg tidligere bare har gjemt bort på gulvet i klesskapet mitt. Det var verdt det. Utallige timer med blod, svette  og tårer senere er rommet mitt strøkent. Det har aldri sett bedre ut. So proud! Må nesten poste et bilde, meheheh. Eller fler.

Nå er det en drøy uke siden jeg kom hjem til Norge, og jeg har fylt hver dag med noe gøy. Venner og familie, grilling, trening, Sandvika og hygge. Jeg er omtrent så lykkelig som jeg kan bli. Eneste som mangler er litt USA, men jeg drar tilbake så fort jeg kan på besøk. :)

Her er litt bilder fra siste dagene i Hanover, tiden i Chicago og besøk hos mormor!

HANOVERRR
CHICAGO!
MORMOR!
Jeg angrer ikke et sekund på at jeg valgte å dra. Dette året har gitt meg mye, mye mer enn jeg våget å håpe på. Jeg har vokst. Jeg har opplevd. Jeg har lært. Jeg har fått venner jeg aldri kommer til å miste. Et år som utvekslingselev gir deg muligheten til å lære mer om deg selv. Du må takle nye situasjoner, handle på egenhånd, strekke deg utenfor komfortsonen din, tenke nytt... Og det beste er at det ikke er særlig skremmende. Det er spennende. Nytt. Annerledes. Og ubeskrivelig gøy.
Frykt ikke; du mister ikke vennene dine i Norge. De er der når du kommer hjem, og det føles omtrent som om man ikke har vært borte i det hele tatt. Alt er så naturlig.

Om du vurderer å dra på utveksling, mitt råd til deg er dette: DO. IT. Ta sjansen. Kanskje er ikke vertsfamilien din perfekt eller skolen fantastisk, men uansett hva som møter deg så lærer du. Og ved å lære, vokser man. Sannsynligvis får du et supert år! Dette året har vært fantastisk for meg, og jeg ville ikke byttet ut noen ting.
Om du allerede har bestemt deg? Bruk tiden godt. Plutselig er det tid for å dra hjem igjen. Jeg fikk oppleve så mye. Bare å tenke på det gjør meg glad. Make the most of your year. Vær positiv. Nyt det. Hvert minutt.