An End Is A New Beginning

Eventyret mitt er "over". Mitt amerikanske liv er langt i fra ved en ende - jeg har blitt merket av dette året. Jeg snakker engelsk flytende, jeg har fått et bedre inntrykk av det amerikanske samfunnet, og jeg kjenner meg selv bedre enn før. Win, win, win.

Å reise fra USA var trist. Jeg vet ikke når jeg får se den herlige vertsfamilien og vennene mine igjen, og den tanken er jo alltid litt frustrerende. Jeg felte en god slump tårer da jeg dro. Det var først etter at jeg hadde sagt hade, da jeg hadde vinket farvel, at jeg plutselig innså at dette var good byes. Jeg fattet ikke at jeg skulle reise før jeg var på vei. Et sekund følte jeg meg ok, og det neste brast jeg sammen i gråt. Hater å si hade. ......så jeg sier 'So Long' i stedet, mehehehe. Jeg skal tilbake til USA. Møte alle. Sånn er det bare. Har man venner i andre verdenshjørner, så drar man på besøk.

Det var godt at mamma, pappa og Anders var der med meg den siste uka. De fikk møte alle menneskene mine og se stedet. Eterpå nøt vi tre dager i Chicago før vi vendte snuten hjemover. På flyplassen ble vi møtt av tante Sissel, hennes to yngste og min vakre mormor. Herlig! Da vi kom hjem, slapp pappa meg av hos farmor, og så fikk jeg jammen sett henne også. Og deretter fulgte enda en tante, to kusiner, og til slutt mine herlige venninner Sigrid og Beate. Det ble en lang dag, men jeg var lys våken. Klarte ikke å sovne før kl. 3. ......eller stå opp før kl. 11-12. Stakkars mamma kom med kaffe på sengen min, og jeg jagde henne ut av rommet mitt, gretten og lite gjestfri. Verdens verste datter.....sukk. Unnskyld mamma. <3

De neste dagene ryddet jeg hele dagen. Rommet mitt var stappfullt av ting. Jeg er normalt sett en særdeles ryddig person som verdsetter god oversikt, så dette var atypisk Merete. Hater rot.
Jeg tømte skapet mitt for gamle klær jeg ikke vil ha lenger (...det var mange, mange plagg..), ryddet i hyller og skuffer, ryddet ut av ekser jeg hadde sendt hjem, tok ned ting fra vegger, og gikk igjennom haugene av ting jeg tidligere bare har gjemt bort på gulvet i klesskapet mitt. Det var verdt det. Utallige timer med blod, svette  og tårer senere er rommet mitt strøkent. Det har aldri sett bedre ut. So proud! Må nesten poste et bilde, meheheh. Eller fler.

Nå er det en drøy uke siden jeg kom hjem til Norge, og jeg har fylt hver dag med noe gøy. Venner og familie, grilling, trening, Sandvika og hygge. Jeg er omtrent så lykkelig som jeg kan bli. Eneste som mangler er litt USA, men jeg drar tilbake så fort jeg kan på besøk. :)

Her er litt bilder fra siste dagene i Hanover, tiden i Chicago og besøk hos mormor!

HANOVERRR
CHICAGO!
MORMOR!
Jeg angrer ikke et sekund på at jeg valgte å dra. Dette året har gitt meg mye, mye mer enn jeg våget å håpe på. Jeg har vokst. Jeg har opplevd. Jeg har lært. Jeg har fått venner jeg aldri kommer til å miste. Et år som utvekslingselev gir deg muligheten til å lære mer om deg selv. Du må takle nye situasjoner, handle på egenhånd, strekke deg utenfor komfortsonen din, tenke nytt... Og det beste er at det ikke er særlig skremmende. Det er spennende. Nytt. Annerledes. Og ubeskrivelig gøy.
Frykt ikke; du mister ikke vennene dine i Norge. De er der når du kommer hjem, og det føles omtrent som om man ikke har vært borte i det hele tatt. Alt er så naturlig.

Om du vurderer å dra på utveksling, mitt råd til deg er dette: DO. IT. Ta sjansen. Kanskje er ikke vertsfamilien din perfekt eller skolen fantastisk, men uansett hva som møter deg så lærer du. Og ved å lære, vokser man. Sannsynligvis får du et supert år! Dette året har vært fantastisk for meg, og jeg ville ikke byttet ut noen ting.
Om du allerede har bestemt deg? Bruk tiden godt. Plutselig er det tid for å dra hjem igjen. Jeg fikk oppleve så mye. Bare å tenke på det gjør meg glad. Make the most of your year. Vær positiv. Nyt det. Hvert minutt.

Soon

Snart kommer det et innlegg om det å reise fra og å komme hjem. Akkurat nå er jeg ganske opptatt med å se igjen venner og familie og å rydde rommet mitt.......... BUT SOON. Stay strong, guys. Mens dere venter kan dere nyte tre tilfeldige bilder.

Dear, Americans!

Dear Americans, citizens of Hanover, Indiana.
I have decided to write this post in English since I've realized not all of you are as fluent in Norwegian as I am. Oh well.. I really want you all to know a few things:

I arrived in Hanover July 30, 2011 not knowing what my life would be like this year. I was nervous....to put it mildly, but I saw it as a challenge and a once-in-a-lifetime opportunity. Sometimes one has to take chances to get have the best experiences. My decision to be an exchange student is probably one of the best decisions I have ever made.

I want to thank you all. Thank you for adopting me into your community. Thank you for giving me a taste of life as an American. Thank you for making this year one of the absolute best years of my life. I am infinitely grateful! I don't think I could have had a better experience than the one I have had. :D

Thank you, Senior Class of 2012! You guys have been awesome. Being a part of your class was great. You are a gang of wonderful people, hilarious people, and talented people.
The senior trip was one of the most amazing weeks I had here. To see New York and DC was kind of like a dream coming true. A flawless experience. Moreover, Spirit Week, the senior prank, Holiday World and more were all so fun.
Thank you!

Thank you, Linda, my community coordinator! You have been here for me if I needed it this whole year. Our monthly meetings have been so nice, and you are one great woman. I hope you'll continue to help and support future exchange students of Hanover. They'll be lucky to have you!
Thank you!

Thank you, Etienne and Havier, my fellow foreigners! You are my favorite Frenchman and Spaniard. Thank you for always understanding what I feel. We have been in the same boat this year. It's hard to explain what it feels like to live in a town, in a country, where you didn't know anyone before you came there. But you guys know what I'm talking about.
Thank you for being an awesome locker buddy, Etienne. And for teaching me French. At least a few words before you gave up on me....
Hopefully, we'll all meet in Europe one day! Thank you.

Thank you, my lovely friend group. Kendall, Shelby, Liz, Saige, Tyler, Daniel and Brennen. You guys just made my year. From the moment I joined in on the preparations for Spirit Week and switched over to your lunch table, I knew you were my kind of folks. I truly feel like a part of the group, and that has meant a lot to me. To be seen as Merete and not the foreign exchange student was something that was very important to me. ......well, you still make fun of my accent and pronunciation occasionally, but I don't care. I guess I kind of ask for it (...are you JEALOUS of my accent?) . And I like to think of it as having character, haha.
I'll miss you more than what can be considered healthy. You all better be around when I come back to visit in the future!
Thank you.

Thank you, my beautiful host family, for hosting me. You have opened your home to me and treated me like a true family member. I have felt so welcome, and you have taken me to so many great places. I could never have asked for more. Not for anyone better than you. I am happy to call you my second family and this place my second home. It's going to be weird not living here anymore, but I will come back to visit. Our relationship is a long-lasting one. Come to Norway when you can! I am eager to show you my life.
(Right now I'm listening to "Two Worlds" by Phil Collins from the Tarzan Soundtrack. Sooo appropriate)
Thank you!


Now it's time to leave, but I am not ready to go. Not even close. For a year I have been building a new life here, and I have learned to love so many Americans and things about the US. Saying I will miss it all is an understatement. But....there is really nothing to do about it. Of course it will be great to see friends and family back in Norway, but I still have a hard time coming to terms with the fact that my adventure is over. My mantra right now is: Don't be sad because it is over - Be glad because it happened! ....I'll have to repeat those lines many, many times the coming weeks.
Next stop Chicago! Four days with my mom, dad and baby bro there before I go back to Norway. 

It has been ten magnificent months. I have innumerable memories to take with me home, and I will cherish them for as long as I live. This is not a "good bye" - it's a "so long".
Again - THANK YOU, EVERYONE! ♥

And now I'll just go cry for a few hours...

Siste dag hos vertsfamilien min...

Nå har jeg sovet min siste natt i senga mi.
Jeg har drukket min siste kopp kaffe her.
Siste frokost er spist; det ble bærmuffins. Mmmmm. Mamma har allerede sagt at det er slutt på superfrokoster nå. Back to cereal and bread. Jaja.
Jeg har gått min siste tur med Terra, min nydelige hund. Hun er kanskje et av de smarteste dyrene jeg har hatt gleden av å bli kjent med.
Jeg har delt hus med Sharon, Ken, Isaac og Owen for siste gang. Jeg kommer til å savne dem. Mye.

Skap, skuffer, hyller. Alt er tømt. Jeg har pakket livet mitt ned i én koffert (...og to gigantiske esker som er sendt hjem allerede). Om bare timer ser jeg mamma og pappa og Anders igjen. ÆÆÆÆH, er det virkelig mer enn ti måneder siden jeg så dem sist? Det føles ikke så lenge. Året har gått fort. For fort. Spesielt den siste halvdelen.....men jeg synes alltid at vårsemesteret går fortere enn høstsemesteret.

Dagen i dag avsluttes med Harry Potter og Ildbegeret. Etter det kjører Sharon meg til hotellet der jeg skal bo med mamma, pappa og Anders. Can't wrap my head around the fact that I'll see them soon!

Where have the times gone? Baby, it's all wrong.

Nå sitter jeg i sofaen i stua. Moro hvordan dette huset nå er "hjemme". Jeg har bodd her i over 10 måneder. Stua, kjøkkenet, badet, rommet mitt, sengen min... Det er den merkeligste følelsen. Jeg klarer liksom ikke å beskrive det. Dette er hjemme, og Norge er hjemme-hjemme. That's as good as it gets, guys.

Jeg har bare to hele dager igjen hos den nydelige vertsfamilien min nå. Mandag og tirsdag. Midnatt til onsdag kommer min vakre mamma og pappa, og herlige Bolla. Jeg gleder meg masse til å vise dem den amerikanske byen min, det amerikanske hjemmet mitt, den amerikanske familien min, de amerikanske vennene mine og alt annet som måtte poppe inn i hodet mitt.
Det er ganske viktig for meg at mamma og pappa kommer hit. På den måten kan de til en viss grad (....er jo begrenset hvor mye av Hanover de kan prosessere på en halv uke..) vite hva jeg snakker om når jeg beskriver opplevelsene mine fra dette året. Og de kan få møte familien min og vennene mine! Ved å komme hit, hjelper de meg mye med transisjonen tilbake til Norge. Det høres kanskje tåpelig ut at det skal være vanskelig å venne seg til Norge igjen, men det er utrolig hvor mye som gjøres annerlede hers. Jeg har nå tilpasset meg å bo blant amerikanere, og det gjør noe med en å bo blant mennesker som har et annet syn på liv og samfunn.

Jeg er litt tung til sinns nå. Det har ikke gått opp for meg at jeg har en snau uke igjen i Hanover......bare så vidt. Jeg kjenner det i magen. Når hele livet mitt her endelig fungerer helt supert, når alle brikkene har falt på plass og jeg har funnet "my spot", da er det hele over. WHY? So unfair. Det tar et år å finne ut hvor du hører til i et nytt community, men da er det tid for å dra hjem.
Det jeg syntes var kjempeinteressant er at jeg startet med helt blanke ark. Jeg mener...blankere ark får du virkelig ikke. Ingen kjenner deg i det hele tatt. Likvel endte jeg opp med omtrent samme typen mennesker. Jeg hang med en masse ulike folk i begynnelsen før jeg slo meg til rette med en gruppe gode venner. De praktisk talt adopterte meg rett inn, og jeg er så takknemlig for at de så meg for Merete og ikke 'hun fra Norge'. Disse vennskapene jeg har dannet kommer til å vare. Om ikke mine elskede amerikanere kan komme på besøk til meg, kommer jeg til dem. That simple.

Jeg begynte å pakke kofferten min i dag morges. Eske nummer to er klar til å sende hjem, men jeg må vente til i morgen fordi postkontoret er stengt. Yeah....I know....USA og deres åpent-24-timer-i-døgnet is a lie. So sad.

Så stusselig mitt vakre walk-in-closet har blitt nå..

Hele familien spilte brettspillet Agricola i dag. Det tok oss......5 timer kanskje? My host family knows their board games. De har den mest ekstensive samlingen av brettspill jeg noen gang har sett. Med utallige special editions og versjoner av spill. Respekt.
Isaac og jeg var på samme lag, og vi kom på andreplass. Woho!

Etter mine beregninger har jeg nå bare fire kopper kaffe igjen å drikke her i dette huset. Det traktes kaffe hver morgen og hver ettermiddag. Kverner hele bønner hver gang. Jeg kan ikke gå tilbake til pulverkaffe nå......jeg er skjemt bort. Dette er forresten koppen jeg alltid drikker kaffen min fra. Jeg kommer til å savne deg, min kjære følgesvenn.

Sharon har fremkalt noen av bildene fra dette året, og de har blitt rammet inn og pynter nå opp stua. Jeg kommer til å savne denne gjengen på fire så mye. De har vært den beste vertsfamilien en kunne ønske seg. Uten å nøle tok de meg inn i familien sin. Nå føler jeg meg som et familiemedlem, og det er synd å dra når ting endelig har falt på plass. Å bo med mamma og pappa igjen blir selvfølgelig fantastisk! Men det handler ikke om å velge en familie over den andre. Jeg er bare så heldig at jeg kan si at jeg har to familier som er glad i meg.

Her er det siste maleriet jeg laget i USA. Det skal være et selvportrett, men det er første gang jeg har prøvd å male meg selv...Jeg er egentlig veldig fornøyd.

Sanger jeg hører på nå:

Overload.

Oooh, for en uke! Jeg aner ikke hvor jeg skal begynne....

- Siste skoledag var tirsdag. Jeg hadde 6 finals. ughghhh. Tror det gikk bra! Vi får se. Og hvis ikke.......karakterene mine teller ikke, så no big deal. Hoho.

- Onsdag var det senior breakfast og utdeling av awards! Jeg fikk en award for outstanding achievement i matematikk. Wohoo. Vi gjennomgikk også graduationseremonien. Jeg går sist inn sammen med Etienne. Etterpå kom vennegjengen min til huset mitt, og Ken hadde bakt eplepai. Vi koste oss masse! Jeg kommer til å savne gjengen min ubeskrivelig mye. Senere samme kveld dro vi til skolen og overnattet. Vi hadde et bonfire og lekte capture the flag. Juniorene overrasket oss med kinaputter og vannballonger, men vi jaget dem bort. Oh, to be a senior.

- Torsdag sto vi opp kl. 6 og dro hjem. Jeg klarte å skvise inn 45 minutter til med søvn før jeg måtte stå opp og gjøre meg klar til skolen. Vi dro til Holiday World, en fornøyelsespark noen timer unna Hanover. Sov i bussen hele veien. Had a blassst! Det var bare berg-og-dalbaner i tre, men de var ikke altfor ubehagelige. Etter å ha tatt de store berg-og-dalbanene i parken, forflyttet vi oss inn i vannparkdelen der de har drøssevis med svære vann-berg-og-dalbaner. Villllt. Spiste is som seg hør og bør.

- Fredag, i går, var graduation. Just like in movies, gutta! Vi hadde på cap and gowns og gikk inn i salen i prosesjon. Det var taler og musikk. Etienne og jeg var sist til å motta "diplomene". Alle tok mange, mange bilder!

Vet dere.....jeg er altfor lat til å putte dem alle på bloggen. Blir et lite utvalg. Mine heldige facebookvenner har tilgang til et album med bilder fra hele uka! Check it out.

Jeg og Shelby

Saige og jeg

Liz og jeeg

Kendall The Valedictorian og jeg!

Tyler og jeg

Brennen The Salutatorian og jeg

Daniel og jeg

Jeg har begynt å innse at jeg skal hjem veldig snart. Og selv om jeg gleder meg til å se igjen Norge og nordmenn, så er det kjempebittert å dra fra alt jeg har bygget opp her i USA. Jeg kommer til å savne det mye. Months of depression, here I come. Neida. Joda. Litt.